Forklaring av ikke-diegetisk lyd i film og dens tre formål

Så du har fattet interesse for lyddesign.

Lyd og lyddesign er en viktig del av det å lage film, og god lyddesign kan løfte filmen din til et høyere nivå.

Denne artikkelen vil utforske det spesifikke begrepet ikke-diegetisk lyd og hvordan det brukes i filmskaping.

Hva er ikke-diegetisk lyd?

Ikke-diegetisk lyd er alle lyder i en film som ikke stammer fra filmens verden.

En av de viktigste kildene til ikke-diegetisk lyd er ofte filmens lydspor, fordi det hjelper publikum med å knytte seg til en scene.

Karakterene i scenen kan ikke høre den. Og det er det korte svaret på ikke-diegetisk lyd: Hvis karakterene i filmen ikke kan høre det, er det ikke-diegetisk.

Hvorfor inkludere ikke-diegetiske lyder?

Ikke-diegetiske lyder er et sterkt verktøy for filmskaperen. Det sterkeste verktøyet kan være filmens lydspor, som hjelper deg med å sette filmens tone, manipulere følelser eller skape et overraskelsesmoment med en godt timet stinger.

Ikke-diegetiske lydeffekter kan legges til for å skape en komisk effekt, og en fortellerstemme eller voiceover kan hjelpe deg med å forklare eller forsterke filmens handling.

3 ikke-diegetiske eksempler

1. Narrasjon eller voiceover

En av de vanligste typene ikke-diegetisk lyd er fortellerstemme. Selv om det bare er bokstavelig fortelling og ikke nødvendigvis noen form for voiceover.

En karakter kan fortelle et minne til en annen karakter, som i Forrest Gump, noe som gjør voiceoveren diegetisk.

Intern monolog er et annet unntak, ettersom det er en karakters tanker og dermed en del av verden.

Det er bare fortellinger som er til for publikums skyld som ikke er dikteriske. Her er et par eksempler:

Fight club (1999)

I Fight Club forsyner Edward Nortons "Narrator" publikum med mye ikke-diegetisk fortellerstemme.

Nortons karakters fortellerstemme er et vesentlig element i historien og fungerer som et vitalt poeng i filmen, som du vet hvis du har sett filmen. Nortons fortellerstemme hjelper publikum med å fylle ut hullene og forklare det de ser på skjermen.

American Psycho (2000)

American Psychoplasserer oss i hodet til hovedpersonen Patrick Bateman for å knytte oss til Patrick. Han får til og med lov til å gjøre dette ved å snakke direkte til publikum.

Ved å snakke direkte til publikum blir fortellingen ikke-diegetisk, ettersom publikum ikke er en del av filmens verden. Det er et viktig virkemiddel for at filmens publikum skal få et innblikk i en psykopats sinn.

2. Lydspor eller musikkoverlegg

Som nevnt er lydspor og musikk generelt ofte den viktigste ikke-diegetiske lyden i en film, og bidrar til at publikum får kontakt med filmen, karakterene og fortellingen.

Overleggsmusikk og lydspor har blitt så vanlig i filmproduksjon at publikum som oftest ikke engang legger merke til at det er der.

Vi går gjennom noen eksempler på sterk ikke-diegetisk musikk.

Stjernekrigen (1977)

Star Wars-filmenes fortekster er et godt eksempel på ikke-diegetisk musikk og ledsagende tekst.

Teksten er en slags fortellerstemme som hjelper publikum til å forstå filmen, og John Williams' musikk bidrar til å skape den episke stemningen i filmene.

Fang meg hvis du kan (2002)

Ikke-diegetisk musikk trenger ikke å være orkestral eller produsert spesielt for en film.

Populærmusikk kan brukes på samme måte og gir filmskaperen mulighet til å referere til bestemte sanger som passer til filmens tema.

Frank Sinatras Come Fly With Me refererer til hovedpersonens jobb som flykaptein i Catch Me If You Can.

3. Lydeffekter utenfor filmverdenen

Lydeffekter kan også være en del av det ikke-diegetiske lyddesignet, selv om de som oftest er en del av filmens diegetiske lydbilde.

Ikke-diegetiske lydeffekter brukes ofte som comic relief eller overdrivelse.

Eksempler på dette er

Shaun of the dead (2004)

Bruken av overdrevne lydeffekter og raske klipp er noe av et varemerke for Edgar Wright. I Shaun of the Dead bruker Wright flere ikke-diegetiske lydeffekter når Shaun forklarer sine ulike planer.

Wright bruker mye "Whoosh"-lyder, spesielt når han bruker piskeskaft. Og flere av våpnene har overdrevne lyder, for eksempel når Shaun og Ed fører våpnene sine sammen.

Hele Wrights montasje er et godt eksempel på bruk av ikke-diegetiske lydeffekter.

Kill Bill Vol. 1 (2003)

En annen mester i ikke-diegetiske lydeffekter er Quentin Tarantino, som elsker å blande diegetisk og ikke-diegetisk lyd.

Som i dette oppgjøret mellom The Bride og Gogo.

Det er mange diegetiske lydeffekter i dette klippet. Men Tarantino slenger også inn noen ikke-diegetiske lydeffekter, som synthesizer-stikkere når The Bride hopper og lyden av bowlingkjegler når Gogo krasjer gjennom et bord.

Neste: Lær deg å kjenne diegetisk lyd

Forhåpentligvis kan denne artikkelen bidra til å gi deg et innblikk i hva ikke-diegetisk lyd er, hvilken rolle den spiller i filmskaping, og noen klassiske eksempler på bruk av ikke-diegetisk lyd i film.

Nå er det på tide å gå over til neste lydteknikk innen filmskaping - diegetisk lyd. Fortsett å lese for å finne ut hva diegetisk lyd er.